Sittende på flyet fra Wien med kofferten full av gamle brev og fotografier og Opas bøker med sirlige EX-libris undertegnet «Cornelius Gragger», Tante Nelly vel plassert på gamlehjemmet og en overveldende respons på skriveriene mine, undres jeg hvor veien går videre.
Et dypdykk i fortidsminnene eller en dukkert i Trondheimsfjorden? Det er vel ikke snakk om et enten eller, men nødvendigheten av å tilføre kraft for å opprettholde energi. I morgen tidlig er det ingen tvil, jeg lar materialet hvile noen dager og hiver meg på sykkelen ned Steinberget og gleder meg til en kald forfriskende dukkert og badstu med duft av lavendelolje. Noe av «Die Fülle des Lebens» er også å skape kontraster i tilværelsen.
Salzburg er ikke mammas hjemby, det er universitetsbyen Graz. Likevel er Salzburg byen som skaper flest levende minner. Her har alltid Tante Nelly bodd og det var her mamma, broren min Hans Georg og jeg ferierte om somrene. Dette er lystige minner med seilturer på Attersee, utflukter til Wolfgangsee og barnslige kjæresteturer i Mirabell Garten og opp på Festung Salzburg. På denne reisen forsto både Oda Victoria og jeg selv den sterke verdien av dype vennskap med røtter tilbake i fire generasjoner.
Tante Nelly er kvinnen som alltid har elsket forbudte menn. Min tantes enorme behov, gjennom hele livet å leve ut og føle den absolutte, eksistensielle friheten har hatt sin pris. Ikke nødvendigvis for henne selv, en individualist føler ikke ansvar eller forpliktelser overfor andre mennesker, det er vi som står disse nær, som kjenner på manglende gjengjeldt kjærlighet. «Liebe muss nicht immer erwidert werden» (Kjærlighet må ikke alltid gjengjeldes) er et sitat jeg henter fra Katja Petrowskajas verk. Gjennom hele livet og også nå på Herz Jesu Heim forteller Tante Nelly med ettertenksomhet.
«Ich bereue gar nichts in meinem Leben, auch nicht, dass ich keine Kinder erzeugt habe». (Jeg angrer intet i livet mitt, heller ikke at jeg ikke har skapt barn) Jeg er ikke sikker på om jeg tror henne, men tapet for oss er at slektsbåndene i Østerrike ikke vil føres videre, det er i grunnen en sorg.
Samtidig kan vi lystig fortelle om alle de forbudte mennene til Tante Nelly, den eksentriske tanta vår, som ikke evnet å elske én mann gjennom hele livet. Selv kjenner jeg nesten alle hennes beundrere og jeg kan overhodet ikke se noen sammenheng mellom hvilke egenskaper Tante Nelly verdsetter hos en mann. Men det er det som karakteriserer henne, hengivelsen til øyeblikket og friheten til uhindret av konvensjoner, forventninger og fordringer inngå nye kjærlighetsforhold.
Hun har elsket unge menn og eldre menn, muslimer og katolikker, sjeiker og kunstnere, enslige menn og gifte menn. Her eksisterer det en historie, som forteller at det var Oma som opprørt avslørte forholdet til en gift skolebestyrer, og det kostet Tante Nelly den første jobben hennes.
En israeler kom tidlig inn i hennes liv, antagelig etter at hun hadde jobbet i Kibbutz. Vi fant bilder av denne mannen sammen med tante Nelly. Fascinationen de viste for hverandre var tydelig. Da vi viste henne bildet, kunne hun dessverre ikke huske hvem han var eller hva han het eller hvor stor del av livet hennes han hadde utgjort. «Ja, das dürfte in Israel sein», var det eneste svaret vi fikk. (Ja, det må ha vært i Israel). Ellers ble ingen minner fremkalt, Tante Nelly har dessverre den egenskapen at mennesker som hun ikke lenger har interesse av, faller sporløst ut av hennes erindring.
Så husker jeg Francesco Franscescetti, han kjørte Alfa Romeo, røkte Sigarillos og drakk Sambucco med en kaffebønne i glasset og besøkte oss alltid på feriene i Italia. Egentlig ville han vinne mammas gunst, men hun var uimottagelig for all hans kur. Etter en tiårsperiode gav Francesco opp og inngikk forlovelse med Tante Nelly. Alle trodde det skulle bli livslang kjærlighet, men da mennesker og omgivelser begynte å stille krav til tante Nelly og svigermoren skrev brev om fremtidig felles lykke og barn, grep angsten tanta mi og hun avlyste bryllupet dagen før det skulle avholdes og dro sporenstreks tilbake til Salzburg og friheten til å kunne leve uten ansvar overfor andre mennesker. Da vi satt på gamlehjemmet fortalte hun selv at dagen før bryllupet fikk hun en åpenbaring; nemlig «Eine Frau nördlich der Alpen, darf nie einen Mann südlich der Alpen heiraten» (En kvinne nord for Alpene må aldri gifte seg med en mann sør for Alpene).
Med sin sterke overbevisning om egen skjønnhet og sjarm trodde hun at hun kunne vinne en homoseksuell kollegas kjærlighet, men det lyktes henne ikke. En katolsk prest var i mange år en av hennes absolutt store kjærligheter, men da han ikke var villig til å bryte sitt løfte med Gud til fordel for henne, gikk også dette forholdet inn i historien. Med opplevelser og erindringer fra denne langvarige emosjonelle forbindelsen begynte Tante Nelly et bokprosjekt, jeg gledet meg siden 1986 og mitt eget bryllup, til å lese hennes spennende beretning, som ville ha avslørt konstellasjonene mellom sakrale og verdslige forbindelser og skyggesidene ved det katolske sølibatet. Alle manuskripter og brevvekslinger har hun bestemt kastet, som en bevisst handling på at noen mennesker ikke skal oppta plass i hennes erindring.
Vel, mange spennende kjærlighetsforhold for min Tante, men ingen søskenbarn til mine barn.
Hans Georg og jeg spurte Tante Nelly om hun trodde det kunne finnes ukjente familiemedlemmer i Østerrike, ettertenksomt og med et udefinert ansiktsuttrykk svarer hun;
«Ja, da besteht ganz sicher die Möglichkeit, dass Opa mehrere Kinder erzeugt hat“ (Ja, muligheten for at Opa har frambragt flere barn, består ganske sikkert).
Opa var 44 år gammel, da han i 1938 giftet seg med Oma, det samme året som Hitler marsjerte inn i Østerrike og Anschluss an das Deutsche Reich ble erklært. Jeg har hørt at han skal ha vært gift før. Det er ikke umulig at han kan ha hatt barn i sitt første ekteskap, men hittil er det i tilfelle en ufortalt sannhet. For oss kan dette likevel bety at det etter Tante Nelly fortsatt vil være noen familiære bånd til Østerrike.
Sååå fint🌺, lykke til😘