Was wäre wenn...

"Was wäre wenn", er ikke bare ord jeg har lest mange ganger i brevene mamma sendte minst ukentlig til Tante Nelly og til Oma. Kipling bruker og tittelen IF, for å understreke drømmen, savnet eller det ukjente uberørte.

Ja, was wäre wenn, skrev mamma, da hverdagen ble stri og den strenge vinterkulda satte inn og lengselen mot Europa og Østerrike formet seg som et ubønnhørlig, uoppnåelig ønske.

Mamma har alltid vært stolt og ærekjær, hun har vært trofast og hun skapte seg et sterkt fundament gjennom yrket sitt. Hun elsket å formidle, hun elsket elevene sine og hun elsket selv å lære og tilegne seg ny kunnskap. Jeg har fortalt det tidligere, men gjør det gjerne stolt igjen; mamma har lest alle litterære klassikere i sine originalspråk, hun har lest Goethe og Schiller på tysk, Dante på italiensk, Ibsen på norsk og Cervantes på spansk. Jeg tror knapt nok jeg har sett mamma uten ei bok og de som har opplevd mamma som formidler av tysk og italiensk språk og kultur, vil aldri glemme hennes kunnskap og engasjement.

Tante Nelly var ofte arrogant irritert på mamma, og med sin letthet overfor tilværelsen kunne hun si; «Ach, die tüchtige Herta, die tüchtige Herta!». Tante Nellys utsagn var ikke alltid uttrykt med beundring for mammas dyktighet, men mer sarkastisk og uforståelig, hvordan mamma var villig til å yte og ofre så mye på bekostning av egen frihet og en mer nonchalant holdning til tilværelsen.

Mamma har alltid vært seriøs, og nettopp derfor har de mange gledesfylte og absolutt lattermilde opplevelsene Oda Victoria og jeg opplevde «på gjengrodde stier» i mammas barndoms rike, hatt en enorm betydning for oss. Det har vist oss en annen side ved mamma, her var hun hjemme, hun var hos sine og hun kunne være bare «Hertalein», jenta og kvinnen som alle kjente historien til.

En ettermiddag våren 2014 var jeg på besøk hos foreldrene mine i Ilsvika, da telefonen ringte og jeg løfter av røret. I den andre enden er Odo, mammas ungdomskjæreste fra årene før hun traff faren min. «Hertalein, bist du es? Wo bleibst du denn, ich habe schon lange auf dich gewartet .“ («Kjære Herta, hvor blir det av deg, jeg har jo ventet lenge på deg allerede»)

Odo satt denne formiddagen, som mange andre formiddager på Operncafé i Graz og ventet på mamma, for de hadde avtalt og møtes der. Lite visste Odo at tid og sted ikke var så viktig for mamma lenger, og at hun i sine tanker var like mye i Graz som i Ila. Å gjøre en avtale i nuet var ikke vanskelig, men for mamma faktisk å møte Odo i et Caféhaus i Graz, samme dag, ville være en umulighet. Da Odo etter hvert forstod at mamma ikke kom denne dagen heller, ble hans skuffelse stor og mamma ble fortvilet over ikke å ha overholdt en avtale. Det har jo faktisk aldri skjedd noensinne, uansett, aldri.

Her var det bare ett å gjøre. Jeg overtok røret og lovte Odo at jeg skulle bringe mamma til Operncafé klokka 12 to uker senere.

Som sagt, så gjort; billetter, rullestol, innlosjering, avtale med alle vi ville møte, leiebil, konsertbilletter og alt var på plass. 20. juni 2014 startet reisen München, Salzburg, Graz, Wien! Oda Victoria ønsket ikke bare sterkt å være med på reisen, men var også en nødvendig og selvfølgelig reisestøtte og hjelp for meg. Vi gledet oss felles til reisen og opplevelsene som stod foran oss, men var selvfølgelig også klar over ansvaret å ta med mamma på en såpass strabasiøs tur i en så fremskreden alder.

Men det vi tenkte mest på, alle tre, var avtalen med Odo i Operncafé Graz torsdag klokka 12. Allerede tidlig om morgenen, kl 06:00, ringte Odo til meg og spurte; «Det er sant, dere kommer virkelig?». Jeg kunne forsikre ham om at han ikke skulle vente forgjeves i dag. Jeg stelte mamma, vi hadde kjøpt en nydelig ny Trachtenjakke i Salzburg, håret var nystelt, litt farge på leppene så var vi klar. Alt tok likevel lenger tid enn jeg hadde forutsett, så klokka begynte faretruende å nærme seg 12. Jeg vet ikke hvem som var mest spent av oss, men hjertet banket intenst og jeg var livredd for å komme for sent. Mamma nesten slengte seg opp i rullestolen da vi hadde kommet på gateplan og jeg la på sprang gjennom Stadtpark og forbi alle ventebenkene til mamma og Odo og alle fontener og statuer og små karpedammer. Gjennom vår nesten elleville ferd ble vi møtt både med latter og forundrede blikk, men intet spilte noen rolle, bare vi ikke kom for sent! Andpusten ankommer vi Operncafé, eller det vil si, jeg er nesten uten pust, mens mamma skrider elegant og uanfektet som en dronning ut av rullestolen, støtter seg til stokken og meg, og sier «Dette gikk jo helt fint, MaríChristin, jeg er ikke sliten engang».

Ved inngangen ventet Oda Victoria på oss, og heldigvis var hun, som alltid, klar med kamera til å forevige det møtet vi hadde sett sånn fram til. Vi går inn i Operncafé, vi går gjennom hele lokalet, men ser ham ikke, jeg begynner å bli virkelig nervøs for at det skal være noen misforståelser, vi snur oss for å gå gjennom lokalet én gang til, men da rett foran oss, står en bauta av en mann med vidåpne armer og sier intenst og varmt ”Herta!”.

“Odo”.

Oda Victoria og jeg står i bakgrunnen, betrakter og beundrer det kjærlige gjensynet mellom to mennesker som på dette tidspunktet ikke hadde sett hverandre på 40 år.

“Herta! Da bist du ja, wo warst du mein ganzes Leben lang!“ „Warum bist du von mir davongelaufen, Hertalein?“ (Herta! Herta! Der er du jo, hvor var du i hele mitt liv? Hvorfror dro du fra meg, kjære Herta?»)

Oda Victoria og jeg trekker oss i bakgrunnen og lar dette kjærlighetsparet som i tanker har vært hos hverandre i syv tiår, og ikke sett hverandre på kanskje fire desennier, møte hverandre, omfavne hverandre og glede seg over hverandres gjensyn. Det er så intenst, så ekte gledesfylt, så etterlengtet og kanskje til og med samtidig sorgtungt.

«Was wäre wenn…» gjentar seg i mine tanker.

Odo hilser på oss, mens han ser på mamma og sier «Ich habe nie verstanden, Herta, warum du damals gereist bist» («Jeg har aldri forstått hvorfor du dro den gangen, Herta».) Vi fikk ikke høre hva mamma svarte for Odo tar mamma ved hånden og stryker den varmt og forsiktig og sier til oss; «Jetzt müsst ihr zwei gehen, denn Herta und ich werden kuscheln.» ("Nå må dere to gå, for nå skal Herta og jeg smyge oss inntil hverandre".)

Hva dette aldrende paret, hvis ungdomskjærlighet aldri svant hen, betrodde hverandre om hvordan livene deres hadde formet seg på ulike steder i Europa, forblir en hemmelighet mellom mamma og Odo. Dessverre døde Odo bare noen måneder senere, som om han hadde ventet, til han hadde fått se mamma en siste gang før han forlot tiden. Heller ikke mamma kan fortelle noe, siden hennes evne til å uttrykke seg er gått tapt. Tankene, drømmene og ordene ligger forseglet i Operncafé i Graz, men antagelig mamma, og i hvert fall Oda Victoria og jeg har fantastiske minner, som vi aldri vil glemme.

Like fullt, har mammas ord fra brevvekslingene; «Was wäre wenn…» brent seg fast og vært en tanke som har utfordret meg til å finne et svar gjennom samtaler med mamma i de senere år. For mange unge i dag, kan det virke så lett bare å endre livsløpet, bryte opp og starte på nytt, reise av sted. Jeg har tenkt det selv, for mamma sin del, hvorfor bare dro hun ikke tilbake, - hjem.

Først flere år senere, da Oda Victoria, mamma og jeg sitter sammen i Wien, etter nok en Østerrike-reise, begynner brikkene å falle på plass og vi forstår mye mer av mammas personlighet og livsvalg. «Du vet, MaríChristin, at det som Gud har forenet, kan ikke mennesker adskille» Jeg har gjennom mamma og den katolske kirke lært sakramentene og deres innhold, men overhodet ikke latt disse styre mine livsvalg. Men når mamma fortsetter sin fortrolige forklaring, egentlig for første gang i livet, innser jeg mammas sterke religiøse overbevisning og jeg forstår at alle søndager mamma gikk til messe, ikke bare var av rituell art, men en sjelelig og genuin naturlig nødvendig handling.

Mamma fortsetter fortrolig; «hadde jeg gjort noe annerledes i livet, selv om fortvilelsen kunne være stor og ønsket om å dra tilbake til Østerrike ble frambragt, så ville det bety Guds straff, for meg og for dere. Jeg kunne aldri ha forvoldt noe som ville påføre deg eller Hans Georg, eller pappa, noe vondt. Det kunne jeg aldri gjøre». Mamma avslutter sine innerste betroelser, ettertenksomt med følgende ord;

«…men jeg angrer intet i livet».

«Was wäre wenn…», blir derfor stående som den drømmen Oda Victoria og jeg har spunnet omkring og som også Hamsun i sine kjærlighetsskildringer levendegjør, i det Edvarda forhåpningsfylt spør løytnant Glahn hvem Løytnanten elsker høyest, og svaret ubønnhørlig er;

«Drømmen».