Veiene krysses

Denne sommeren avsluttet jeg mitt masterarbeid, samtidig som jeg sammen med min datter, Oda Victoria, måtte reise til Østerrike for å tømme leiligheten til min mors eksentriske søster. Alderdommen var blitt såpass fremskreden at Tante Nelly, egentlig Cornelia, innså nødvendigheten av å motta utvidet omsorg. Det var i grunnen ingen trist manøver, Tante Nelly var rede til å flytte på gamlehjem og omgivelsene var ikke slik vi ser de for oss i Norge. I Habsburgernes rike og i et land med sterke katolske tradisjoner, er omfanget av slott og borger og klostre uoverskuelig. Gamlehjemmet Herz Jesu Seniorenheim, som er bygd i nygotisk stil, inneholder både en vakker kirke og en arkitektonisk anlagt park, stedet har siden 1873 vært driftet av «Barmhjertighets-søstrene av St. Vincent» og deres omsorgsfulle virke. Alt borger for noen siste år i verdighet for min Tante.

Som leser ser du sikkert ikke sammenhengen mellom et avsluttet masterarbeid og en tante som skal flytte på gamlehjem, men forbindelseslinjene er faktisk svært mange. Å avslutte et masterarbeid betyr frigjøring av tid, og som min tante alltid har ytret; «Die Fülle des Lebens, ist was uns die Lebenskraft gibt». Altså innså jeg at med ett avsluttet arbeid, hadde jeg mulighet til å erstatte tidsbruken med et annet givende prosjekt. Masterarbeidet mitt har konsentrert seg om erindringsteorier, både hvordan enkeltmenneskers hukommelse og erindringer gir seg utslag i livet og hvordan de ulike nasjoner skaper en framstilling av egen fortid. Disse sentrale tema, hvis innhold spenner mellom personlig identitetsutvikling, litteratur, politikk og historie, er interessefelt som jeg ikke vil gi slipp på, selv om masterarbeidet er ferdig. Snarere tvert imot. Dessuten er det slik, når man blir oppslukt av litteratur, så ser man sitt eget liv i parallell til de fiktive karakterene i det litterære verket. Så også for meg.

I oppryddingsarbeidet i Tante Nellys leilighet er det få materielle gjenstander, hennes liv har vært fylt med bøker. Heldigvis har hun tatt vare på all korrespondanse fra sin far til bestemoren min, alle brev fra min mor, som hele sitt voksne liv har levd i Norge, fjernt fra familie og barndommens kultur. I alle disse gamle og opprevne sko- og konfekteskene fant Oda Victoria en rekke brev datert helt tilbake til 1941. Her forteller tidsvitner om tap av egne familiemedlemmer, om bombinger av Salzburg, om evakueringer til landlige områder og om sorgen og bekymringen over å ha sønner, i stedet for døtre i en krigshverdag.

Selv har jeg hittil vært for lemfeldig interessert i egen slektshistorie, men takket være min datters søkende natur og oppriktige ønske om å finne ut av hva som skjuler seg bak alle de ufortalte beretninger og skjulte sannheter, vil vi nå sette oss sammen og prøve å komplettere et familietre, som består av alt for mange uutfylte grener. Det var en slik type erindringsarbeid protagonisten i mitt undersøkelsesverk for masterarbeidet foretok, forfatteren Katja Petrowskaja dro gjennom Europa på «Spurensuche» etter sine jødiske forfedre og deres historier.

Nå vil tiden vise om Oda Victoria og jeg også blir så oppslukt av å finne ut om egen forgangen slektshistorie, at vi vil reise rundt for å finne rester av det som en gang var. Med håp om at tiden ikke har hvisket ut alle minner.