Tre generasjoner på tur

Historiefortelling på Cafe Diglas, Wien, 2016.

Mange av dere som leser disse tekstene kjenner nok mamma fra hennes virke som «byens beste lærer». Med enestående kunnskap og levende formidlingsevne er hun tysk- og italiensklæreren som har brent seg fast i alles minner. Med hard Preussen-disiplin og enestående rettferdighetssans bragte hun alle elever fram til gode resultater og glede over å beherske et språk. Jeg får mange historier fra tidligere elever som husker Herta fra egen skoletid, ikke bare hennes strenge mantra «Pugga, pugga, pugga», men også hennes gjennomførte eleganse i ett og alt. Alltid velkledd, alltid høye heler, alltid pent frisert og alltid med lange røde negler.

Det var ikke bare lett å bære sin femininitet med slik verdighet i en tidsperiode der kvinnene i Norge begynte sin frigjøringskamp, og med et forminsket fokus på kvinnelighet. Samtidig er mamma tydelig på at andres holdninger respekterer hun, men viker ikke fra egne standpunkt. Å gå egne veier uhindret av andres meninger har alltid vært én av mammas mange styrker. Fremdeles sitter mamma like verdig og vakker og blir godt ivaretatt på aldershjemmet.

Mamma fikk aldri Kongens fortjenestemedalje, hennes statsborgerskap er og forblir bare østerriksk. Men både den østerrikske og den italienske stat dekortere mamma med æresmedaljer for fremragende innsats for fem tiår med utmerket formidling av nasjonenes språk og kultur.

Det mange kanskje ikke vet, er at mamma før hun kom til Norge i 1958 var utdannet jurist og hadde alle mulighetens veier åpne, for å skape seg et enestående liv i sitt hjemland og i sin fødeby Graz. Familie, ekteskapstilbud, venner og stillinger, alt dette forlot mamma, da en ung nyutdannet norsk arkitekt inntok hennes hjerte og førte henne til Trondheim og en helt ny og annen tilværelse.

Uteksaminering juridikum, Graz, 1957.

I vemodets tegn, blir tankegangen ofte, ikke hva man får, men hva man forlater, så også for denne lille historien, som er en beretning om hvordan Oda Victoria og jeg ville bringe mamma tilbake til hennes barndoms rike, da hun selv ikke lenger kunne legge ut på en slik reise alene. Fem fantastiske reiser hadde vi tre sammen, der forholdet mellom tre generasjoner var fylt med ny fortrolighet og nærhet og enda mer interesse for historien til mamma.

Med tårer og lengsel uttrykte mamma at hun ville reise til Østerrike, til Micheldorf, og gå på gjengrodde stier i landsbyen der hun ferierte alle somre sammen med sine besteforeldre. Hun ville dra tilbake til Graz og til Salzburg for å besøke de få gjenværende venner og Tante Nelly. Oda Victoria og jeg ville oppfylle mammas ønsker og det var litt merkelig ikke å bli geleidet og guidet og ledet av henne, slik vi var vant til. Rollene var blitt endret, men det falt helt naturlig.

Jeg har aldri hørt mamma synge før, men nå i bilen på vei gjennom Salzkammergut gjenspeilte gleden seg over å være hjemme igjen ved toner til «Wien, Wien nur du allein», „Edelweiss» og «In Salzkammergut, da kann man gut lustig sein, Holleri». Mamma kunne alle tekstene og Oda Victoria og jeg lærte dem.

Pause ved Fuschlsee i Salzkammergut, på vei fra Salzburg til Graz, 2016.

Graz er studentbyen som mange kaller Wiens lillesøster og som er vennskasbyen til Trondheim. Det var mange unge nordmenn som studerte her på 50-tallet og som ikke bare tok med seg en akademisk grad hjem, men også en østerriksk kone.

Gamlebyen Graz står siden 1999 på Unescos verdensarvliste og ved foten av Graz’ kjennetegn «Der Glockenturm» ligger byens enestående beplantede og verneverdige Stadtpark. Da Oda Victoria og jeg trillet rundt med mamma i parken, begynte mamma å fortelle om sin ungdoms kjærlighet. «Du vet, Oda, benkene i Stadtpark, kalte vi alltid for ventebenker. Det var her jeg brukte å sitte og vente til kjæresten kom og vi kunne oppleve noen stjålne øyeblikk uten anstand.» Det er tidlig 50-tall og mamma var underlagt en streng katolsk oppdragelse der høymessen på søndager ofte var stedet der unge forelskede kunne få et gløtt av hverandre. «Åh, hadde det bare ikke vært for den katolske overbevisningen ville mye ha vært annerledes, Oda».

Vi oppsøkte mennesker og steder vi visste mamma hadde minner fra og disse frembragte historier som hun formidlet og fortalte til oss på en måte som vi ikke hadde opplevd tidligere. Oda Victoria og jeg er begge glad i Østerrike og lenges dit på mange vis. Derfor har vi alltid fundert over hvorvidt mamma har savnet hjemlandet sitt og tenkt tilbake på det livet hun som ung voksen hadde startet i Graz. Med sterkt katolsk overbevisning om å stå ved sine valg i livet, nytter det lite å tenke på hva man forlater, men heller glede seg over det man har og det man skaper i nuet, var holdningen mamma formidlet.

Mamma og Christl utenfor barndomshjemmet til Arnold Schwarzenegger like ved Graz og Oda og mamma på en av ventebenkene i Stadtpark, 2016.

Den siste reisen vi gjorde med mamma var i 2016, deretter tillot ikke lenger helsa at vi reiste, men vi er så utrolig glad for at vi våget å legge ut på disse små gjenoppdagelsesturene og for den enorme øyeblikksgleden vi opplevde sammen. Da får jeg bare tåle at mamma, idet hun blar gjennom fotoalbumene Oda Victoria laget til henne og idet hun ser bilder av meg utbryter; «Åh, var du også med på reisen?».