Det var dessverre ikke gjort i en håndvending å flytte min «allerliebste Tante Nelly» til Herz Jesu Heim likevel. Selv om hun var omgitt av Asylkirche Herz Jesu, en vakker park og et pent innredet rom og vennlige pleiere, ble ikke den roen skapt for Tante Nelly, som hun hadde hatt hjemme. Da jeg ble underrettet om nattevandringer og fortvilelse, siden hun ikke kunne finne ut hvor hun var, skapte det også en uro for meg her hjemme. Jeg hadde jo påtatt meg å ta ansvar for denne omstillingsfasen. Etter kun én uke i Trondheim, la jeg derfor på ny ut på reise til det gamle Keiserriket, der tiden på en måte har stått stille de siste hundrede årene.
Østerrike er et land som mer enn noen annet har tatt vare på de forhistoriske kulturtradisjoner, både arkitektonisk, kunstnerisk og kulinarisk. Jeg har tidligere undret meg over hvorfor dette landet så sterkt fremelsker musikk og bildene kunst fremfor historiskpolitiske hendelser, som del av nasjonal historie. Forfatteren Stefan Zweig karakteriserer i poetiske og personlige ordelag dette lille annerledeslandet slik, Østerrike var ingen krigsnasjon, der store seire over nasjoner og vinning av landområder sto sentralt. Slike slag tapte Østerrike.
Jeg husker mamma sa alltid; «Ach, die Österreicher haben immer nur getanzt und geheiratet“. (Akk, østerrikerne har alltid bare danset og giftet seg».) En sjargong som inngikk i hennes historieundervisning like mye som å ramse opp alle Maria Teresias 16 barn, deres fødselsår og ektefeller. Det var her hemmeligheten til Østerrikes forsvarspolitikk lå. Datteren til Karl VIs teft for fredsskapende arbeid gikk gjennom å skape allianser ved giftermål, derfor var Keiserinne Maria Teresia ikke uten grunn omtalt som «Die Schwiegermutter Europas» (« Europas Svigermor»)
Til gjengjeld ble det å fremelske kulturelle tradisjoner og kulturpersonligheter en del av oppdragelsen til den unge østerrikske borger og anerkjennelsen i det sosiale hierarkiet kretset omkring antall kulturpersonligheter man hadde kjennskap til. Det var viktigere for den sosiale kapital å ha huset en kjent komponist, en forfatter eller særlig en skuespiller fra det nasjonale keiserlige Burgtheater, enn å orientere seg politisk, forteller Stefan Zweig i sine betraktninger om livet i Østerrikes hovedstad rundt århundreskiftet i romanen Die Welt von Gestern.
Stillinger i diplomatiet og i militærvesenet gikk i arv mellom familiene, her fikk ingen andre enn arveberettigede innpass og dermed ble det også skapt en større allmenn interesse for kulturen enn for politikken. Det vakte større nasjonal sorg om en elsket skuespiller ved Burgtheater utåndet enn om en av de store politikere led samme skjebne. En begravelse av en ansett kunster og særlig skuespiller, var dét som ble formidlet i offentligheten som sentrale historiske begivenheter og som borgerne viet sin deltakelse og oppmerksomhet til.
Vel, da jeg på nytt ankom gamlehjemmet, satt Tante Nellly med et skremmende apatisk og stivnet uttrykk. Hun levnet ingen glede over å se meg igjen og hennes nedlatende ord lød; «Das ist ein Kasperltheater was sie hier unternehmen» («Det er et narrespill de bedriver her.»)
Tante Nelly uttrykte tydelig sin ringeakt over alt som foregikk rundt henne og var ikke interessert i å vie meg et blikk. «Åh nei», tenkte jeg, jeg har jo vitterlig ikke reist tilbake til Salzburg for å møte denne utgaven av Tante Nelly, en fremferd som jeg husker så alt for godt fra min barndom, der hun med sitt bevisste intellekt kunne være nedlatende overfor meg, når jeg gledet meg over ungdommelig, lystig selskap, eller kunne uttrykke en viss glede over å ha tilegnet meg et nytt klesplagg aller andre gjenstander som vitnet om materialisme.
Jeg visste at hennes opplevelse av å bli holdt utenfor avgjørelser eller ikke fullt ut evne å forstå, eller høre hva leger og jeg samtalte om, skapte en skepsis og usikkerhet, som gjenspeilte seg ved mistenksom distanse. «Ich verstehe nicht warum sie so herumtreiben, warum man absolut dieses Leben verlängern möchten. Ich fürchte nicht den Tod“ («Jeg forstår ikke hvorfor de styrer slik, hvorfor de absolutt må forlenge livet. Jeg frykter ikke døden.»
Jeg vet at for Tante Nelly har døden aldri skapt noen engstelse, hun tror på reinkarnasjon og at hun er underlagt en forutbestemt skjebne. Likevel følte jeg at ikke disse ordene kunne være innledningen til et opphold, som skulle gi både henne og meg en viss ro i tilværelsen. Jeg ga henne rett i at en livsforlengende innats ved varig svekkelse ikke nødvendigvis er det noen ønsker, men hun er for frisk til å ha denne innstillingen nå. Jeg avvæpnet henne ved å si; «Vel, du kan i hvert fall vente til etter jul med å dø, for jeg har ikke mulighet til nok en gang å komme på kort varsel til Østerrike, jeg har en familie, en jobb og forpliktelser jeg ikke kan unndra meg.»
Akkurat her hviler det sentrale tema i Tante Nellys livsførsel og livsoppfatning, forståelsen av, eller riktigere, mangelen på forståelse for et «vi» og et forpliktende fellesskap. Ved mitt lett ironiske forsøk på å utvide hennes oppfatning av livsførsel, ble hennes apati avløst av hjertelig latter. «Ah, jetzt sehe ich das aus einer anderen Sicht» («Åh, nå ser jeg det fra et annet perspektiv».) Jeg hadde kommet inn til den Tante Nelly, slik jeg vil huske henne, den levende, høyt intellektuelle, sprudlende, kunnskapsrike, eksentriske tanta mi i Salzburg.
Det er merkelig hvordan et menneske med begynnende demens og manglende korttidshukommelse allikevel er fullt intellektuelt til stede, som om det foregår en personlighetsendring, der glemsel og fraværenhet erstattes med lynskarp tilstedeværelse. Samtalen videre med tante Nelly var av høy reflektorisk kraft og hun repliserte, lyttet og tenkte gjennom egne og mine ord.
Tante Nelly har alltid i sin frihetssøken og frihetsdyrking hevdet; «Ich bin kein Familienmensch» (Jeg er intet familiemenneske»), noe som for meg fortoner seg som en individualistisk, kanskje endog egoistisk tanke. Jeg gjorde henne oppmerksom på at selv om hun ikke frykter døden, så er det de gjenværende som vil føle sorgen. Døden for henne etterlater tomheten for andre. Jeg, som, nettopp et familiemenneske, kan ikke tillate meg denne tankegangen, det er ikke mine personlige ønsker som kommer i forgrunnen, men hensynet til andre, egne barn og andre familiemedlemmer. For henne som aldri har måttet kjenne på denne forpliktelsen, har inntil nå ordet «Familie» vært forbundet med frihetsberøvelse. Derfor ble hennes svært ettertenksomme og ærlige uttrykte ord ved min avreise et vitnesbyrd jeg vil bevare. «Ich spüre jetzt, dass ich ein immer stärkeres Gefühl zu meiner Familie in Norwegen empfinde.“ (Jeg merker nå, at jeg stadig sterkere fornemmer følelser for min familie i Norge.») Lenge dvelte hun ved denne setningen, som hun på sitt eget helt spesielle veltalende vis artikulerte med bestemt betoning. «Ja, das empfinde ich wirklich. Aber jetzt dürfen wir nicht sentimental werden. Du musst nach Hause reisen“. („Ja, det føler jeg virkelig. Men nå må vi ikke bli sentimentale. Du må reise hjem igjen.»)
At intellektet lever lenger enn noe annet har jeg også erfart hos mamma. Dessverre ble mamma frarøvet både hukommelsen og evnen til å snakke da Alzheimers svekkelser viste seg altfor tidlig. Heldigvis opprettholdes hennes verdighet og oppmerksomhet ved at hun fremdeles sitter med løftet hode og lytter.
Mamma har alltid vært et lesende menneske, hun har lest alle klassikere i originalspråk, både på tysk, norsk og italiensk. Hun kjenner sin Goethe, sin Ibsen og sin Dante Alighieri. Hun har lest av egen interesse, men også for å kunne formidle videre til ivrige elever. Da jeg ikke lenger kunne samtale med mamma, begynte jeg å lese høyt for henne, vi leste om kjærlighetsrelasjoner i Wien ved århundreskiftet. Vi leste Stefan Zweigs beretninger fra Sternstunden der Menschheit og om Johann Wolfgang von Goethe som i en alder av 75 år fridde til sin tidligere elskerinnes 19-årige datter. Både glede over ord og innhold uttrykte mamma ved anerkjennende blikk og noen svake bekreftende signal og noen ganger tårer. Hun forstår det jeg leser og har glede av å lytte til livene som skildres i litteraturen.
Mye forbinder de to søstrene, Herta og Cornelia, like mye skiller dem. For meg er de begge betydningsfulle og selvfølgelig spesielt mamma. Den lærdommen jeg har opplevd de siste årene gir meg i hvert fall en absolutt bevissthet, at eldre mennesker, til tross for alderdomssvekkelser, er tilstede i livet.
Comments