Med denne teksten vil jeg både trekke fram flere sentrale verk av Stefan Zweig og samtidig forbinde de to store tenkerne, Stefan Zweig og Sigmund Freud. Forfatteren og nervelegen viser seg på flere vis å ha mye til felles og en brevveksling mellom dem avslører også deres gjensidige fascinasjon og beundring.
Da novella Verwirrung der Gefühle (I følelsens vold), også ett av Stefan Zweigs sentrale verk, kom ut mot slutten av 1926 forærte han ett eksemplar til Wiens store kontroversielle samtidstenker. Novella handler om usikker, undertrykt homoseksuell kjærlighet og tilnærming mellom menn i helt ulike posisjoner og generasjoner. Teksten formidler sterke, såre følelser og rammen for novella er selvfølgelig Zweigs Wien «um die Jahrhundertwende» og den borgerlige frihetsberøvende moral.
Stefan Zweig hadde da allerede forlatt Wien, men forærer altså Freud ett eksemplar av boka med følgende inskripsjon;
«Professor Sigmund Freud/i evig inderlig høyaktlese/ Stefan Zweig 1926»
Sigmund Freud som mottar verket, var ikke mindre aktende overfor forfatteren og kalte novella et «kunstnerisk mesterverk» og erklærte forfatteren som en «førsteklasses skaper» («einen Schöper ersten Ranges». Psykoanalytikeren er svært raus i sin ros, men innrømmer likevel et lite litterært dilemma;
«Denne fortellerkunsten, som i hver minste detalj evner å smyge seg inn under huden på leseren og lar enhver antydning til affekt fornemmes, overlater intet til leserens undring, og beundringen for fortelleren trenger seg nærmest gjennom, framfor interessen for det fortalte.» I tillegg til denne begeistrede responsen fra vitenskapsmannen Freud inneholder hans takkesvar til Zweig også noen psykoanalytiske betraktninger og tolkningsforslag til novella.
Stefan Zweig på sin side, responderer og takker for at Freud har gitt seg umaken «å dykke så dypt ned i novellen», hvis innhold har blitt til, takket være ham. Den sterke interessen Sigmund Freud viser forfatteren og hans verk får Stefan Zweig til allegorisk å svare, at dette gjør ham «wirklich verwirrt» (virkelig fovirret).
Den gjensidige fascinasjonen mellom psykoanalytikeren og den psykologiskildrende forfatteren skal fortsette og Stefan Zweig betror Sigmund Freud at psykologien er hans egentlig lidenskap i livet, og «dette kan De forstå bedre enn noen annen». Vitenskapsmannen med samme lidenskap, nærer ingen mindre beundring for forfatteren i det han skriver: «Jeg kjenner meg så godt igjen i Deres tanker, som om de var mine gode bekjente.»
Så blir det i hvert fall ikke feil når jeg karakteriserer Stefan Zweigs noveller nærmest som psykologiske thrillere, der mellommenneskelige relasjoner i et Wien hvor borgerskapets høye moral virker hemmende på livsutfoldelsen er et gjennomgående tema. Det er ikke bare undertrykt homofil kjærlighet, men også kvinners kjærlighetstrang og barnets erotiske oppvåkning, som lidenskapelig og intenst føres i pennen av Stefan Zweig. Å ville dobbeltmoralen til livs, er en kjent tematikk fra våre bohemforfattere, men Stefan Zweig går et steg videre i sine tekster. For Zweig handler det ikke bare om å vise at mennesker er villige til å følge sine følelsers lyst, men konsekvensene av det.
Selv om vi befinner oss i Sigmund Freuds rike, og til og med fire tiår etter at Christianias fortidligfødte barn, proklamerte fri kjærlighet og ærlighet, skal vi ikke glemme at vi befinner oss i Donaumonarkietes hovedstad, der nasjonens identitet har vært og kanskje er; å ta vare på den keiserlige tradisjon for høy moral, pliktføflelse, anstendighet og høflighet. Det er å anta at Stefan Zweig hadde en sterkere mur å trenge gjennom.
I sitt essay om Sigmund Freud, Die Heilung durch den Geist (Helbredelse gjennom sjel), stiller Stefan Zweig spørsmålet hvordan mennesket kan oppnå grunnleggende sjelelig innsikt uten åpenhet og ærlighet og hvordan barnesinnet kan unngå varige skader når det uavlatelig er underlagt kommandoer om å oppføre seg moralsk korrekt og behersket under «en armé av vektere uniformert som lærere, oppdragere, pastorer, sensorer og guvernanter».
For Stefan Zweig handler den endrede moralkodeksen seg om å endre et verdensbilde der «menneskeheten vil reise seg fra kannibalisme til humanitet» og der «etisk slagg fortæres». Det skinnhellige 1900-tallets moralkodeks, der fortielse og ignoranse skaper en evig løgnaktighet, der det ikke handler om å handle amoralsk, men nettopp det ikke å bli avslørt. Stefan Zweigs noveller er en reise langt inn i alle Wiens kriker og kroker rundt århundreskiftet og innehar et persongalleri som spenner og favner vidt.
Gjennomgående er novellene jeg-fortellinger og selvsagt er det vanskelig ikke å lese tekstene autobiografisk, men det er bare Die Welt von Gestern, som utkom posthumt, som kan leses som et autobiografisk verk. Men kanskje fordi Stefan Zweig arbeider som en sjelens arkeolog, der redskapet er å grave ut, å analysere, å samle og å forske på det indre sjeleliv, blir alle hans karakterer så troverdige og leser så fascinert. Stefan Zweig anser seg som et «taust vitne til livet» og bedyrer til en portugisisk journalist, som overrumplet ham på et ferieopphold i Portugal 1938, der han hadde til hensikt å være inkognito med sin daværende sekretær, den tyskjødiske Lotte Altmann, følgende;
«Alle meine Fälle sind fiktiv und beruhen auf menschlichen Atmosphären, die ich kenne. Ich bewahre die Wahrheit für die geschichtlichen Studien auf.“
(Nei, alle mine karakterer er fiktive og beror på menneskelige atmosfærer som jeg kjenner. Sannheten bevarer jeg for de historiske studiene.» )
Så kan vi lesere bare undres, men det er uvesentlig i grunnen, for leseopplevelsene av Stefan Zweigs noveller er enestående.
Det er ikke bare psykologien som forbinder Stefan Zweig og Sigmund Freud, på flere vis ble de offer for nazistenes frammarsj i Wien på tidlig 30-tall. Begge ble vanæret ved Bücherverbrennung, både verk av Sigmund Freud og Stefan Zweig ble brent på nazistenes bål, (det første verket av Sigmund Freud som ble kastet på bålet var verket Warum Krieg?, som han skrev sammen med Albert Einstein.) De ble utsatt for falske beskyldninger og husransakelser, de ble fratatt alle sine eiendeler og formuer og ble fordrevet i eksil.
Sigmund Freud kunne redde seg til London i en alder av 82 år, mens to av hans eldre søstre ble tatt av dage i det tredje rikets konsentrasjonsleirer. Sigmund Freud var 27 år yngre og kunne ha levd en eksiltilværelse i Brasil, men begge store tenkere og skapere valgte å avslutte sine liv. Sigmund Freud, ber om assistanse til å få en giftdose, svekket, kreftsyk og med store smerter, mens Stefan Zweig i sitt avskjedsbrev til sine venner skriver; «Jeg, utålmodige, går dere i forveien». Stefan Zweig hat den Freitod gewählt.
Avslutningsvis vil jeg gjerne komme med noen lestips.
Lesetips:
Angst, sett fra et kvinneperspektiv, bare tittelen minner sterkt om læremesteren Freud og handler nettopp om angsten som framtvinges når en kvinne har falt for fristelsen å inngå et utenomekteskapelig forhold. Men det er ikke selve sviket i seg selv som skildres, men angsten for og ved «das ertappt zu werden», altså bli «tatt på fersk gjerning».
Brief einer Unbekannten, (Brev fra en ukjent) er i grunnen en usigelig sterk og trist historie, der en kvinne i brevs form forteller den intetanende forfatteren om sin trofaste åndelige kjærlighet til ham. Et helt liv i kjærlighet til en mann som ikke visste hvem hun var.
Brennendes Geheimnis, (Brennende hemmelighet), der fortellingen om svik og kjærlighet fortelles fra en 12-årig gutts perspektiv, som i løpet av en natt opplever å bli voksen.
Jeg håper dere kan glede dere over disse anbefalingene og kanskje noen av dere tenker at dere vil lese tekstene i sitt originalspråk tysk.
Til høsten vil jeg komme til å holde kurs med tittelen;
«Wir lesen Stefan Zweig auf Deutsch».
Hjertelig velkommen!
Σχόλια