Blikk over Hohensalzburg, sett fra Kapuzinerberg, sommeren 2020
I Salzburg, på motsatt elvebredd av Hohensalzburg, ligger en annen høyde, nemlig Kapuzinerberg. Tante Nelly viste meg tidlig de smale trappene og små gangstiene opp til Kapuzinerklosteret og mamma har tatt med barnebarna Markus og Oda Victoria for å vise dem klosteret og Stefan Zweigs villa. Det var Tante Nelly som fortalte meg den etymologiske bakgrunnen for munkeordenens navn. De karakteristiske, strutformede hettene på munkekappene til utbryterordenen, er nemlig opphavet til ordensnavnet. Kapuze, betyr hette. Etter å ha innhentet denne informasjonen kan jeg ikke unnlate å benytte enhver anledning til å lære elevene mine hva en Kapuzinermunk er, særlig når de selv sitter begravd med hettene sine trekt langt over hodet. For også disse moderne amerikanske klesplaggene heter Kapuzenpullower på tysk. Vel ihvertfall, denne teksten som mest skal handle om Stefan Zweig, starter i Stefan Zweig Weg på vei opp Kapuzinerberg og på vei til Paschingerschlössl.
Oda Victoria i Stefan Zweig Weg på vei opp til Paschinger Schlössel
Paschinger Schlössl, ble i 1938 kjøpt av familien Gollhofer, som framdeles bebor villaen. Faktisk ble jeg kjent med den eldre Frau Gollhofer. Det var Tante Nelly som introduserte meg for denne ærverdige kvinnen, som var Tante Nellys Eurythmie-lærer i en alder av 85 år.
Eiendommen Paschinger Schlössl, som ligger rett ved klosteret er et tidligere jaktslott fra 1700 tallet, eid av Erkebiskop Paris Graf von Lodron og som også Mozart og søsteren Nannerl hadde vært musisernede gjester i. Dette slottet var Stefan Zweigs eiendom, som han allerede kjøpte under 1. verdenskrig, men ikke kunne bebo før 1919 og bare fram til 1934. Paradoksalt nok ligger Stefan Zweigs villa i sikthøyde fra Hitlers Ørnerede, eller slik fjellhytta i den tyske landsbyen Berchtesgaden egentlig heter, Kehlsteinhaus,1834 meter over havet. Vi vet hva Adolf Hitler forårsaket, men hvem var egentlig Stefan Zweig i det historiske bildet?
Stefan Zweig
En hjemløs pasifist, en jødisk Europaborger, en velrennomert eksilforfatter og sentral representant for die Wiener Moderne og ledende i den politiske kulturutveksling sammen med Sigmund Freud i Wiens klassiske Kaffeehäuser, utgjorde Stefan Zweig en tydelig stemme. Stefan Zweig var sterkt berørt av 1. verdenskrigs herjinger og for motløs til å ville overleve 2. verdenskrig.
Dette er noen av beskrivelsene man kan benytte for å innlede en tekst som vil formidle noe om Stefan Zweigs spesielle liv og virke og for å kaste et blikk på en forfatter som er oversatt til et titalls ulike språk, der Schachnovelle (Sjakknovelle) og Die Welt von gestern (Verden av i går), står som de mest sentrale i norsk sammenheng. I Schachnovelle handler det ikke bare om selve sjakkspillet, men like mye om hvordan et enkeltmenneske, gjennom ånd og intellekt kan unnslippe vanviddet, når man er innesperret mellom fire sterile vegger og blottet for alle rekvisitter og all kontakt med mennesker. Her kan jeg ikke unnlate å ta med en liten digresjon, for da jeg ved juletider faktisk ble fanget av Netflix-serien The Queens Gambit, som absolutt er mer kommersiell, tenkte jeg likevel umiddelbart, her har serieskaperne hentet mye inspirasjon og mange ideer fra Stefan Zweigs Schachnovelle. Novellen skrev Zweig i brasiliansk eksil og den ble utgitt posthumt i 1943. Stefan Zweigs Europatanke ligger skjult i hans egen beskrivelse av selve sjakkspillet;
"Det eneste spillet som til enhver tid har tilhørt alle folkeslag, og der hvor ingen vet, hvilken Gud som har bragt det til Jorden, for å ta livet av kjedsomheten, skjerpe sinnene og åpne sjelen".
I det selvbiografiske verket "Die Welt von gestern", med undertittelen "Erinnerungen eines Europäers" forsøker Stefan Zweig tilbakeskuende å forstå hva som var hans livsavgjørende pregninger og utopier i en verden full av omveltninger. Romanen ble skapt i årene 1939-1941 og bærer sterkt preg av at Stefan Zweig følte seg som en hjemløs med sterke røtter i Østerrike.
Stefan Zweig, sterkt preget av tragediene etter 1. verdenskrig, utviklet sitt eget fredsprosjekt i 20- og 30-årene, og ønsket med sitt arbeid å bidra til et «Europa des Geistes», altså et åndelig fellesskap i Europa og talte i foredrag og skrifter om det han kalte de «Vereinigte Staaten Europas» (Europas forente Stater) og én europeisk nasjon. Stefan Zweig var sterk motstander av enhver form for nasjonalisme og betegnet den som «Europas erkepest». Forfatteren og fredsforkjemperen mente enhver avgrensning og fiendtligsinnede holdninger før eller senere ville føre til krig. Hans lidenskapelige engasjement må sees som et klart opprop mot fascistiske og nasjonalistiske strømningene i de kommende autoritære regimer.
Våren 1933 kunne Stefan Zweig konstatere den antisemittiske hetsen fra nasjonalsosialistene både i det offentlige liv og i mediene. Han kunne samtidig slå fast faren ved å ytre seg kritisk overfor de diktatoriske forordninger som ble innført og i et brev til sin gode venn Andres Latzko den 9. juni 1933, skriver Stefan Zweig:
«Situasjonen er svært ille for meg, verre enn jeg våger å sitere. Her er det ikke lenger mulig å leve, man kan ikke si et ord til noen, siden alt er blitt nasjonalsosialistisk, ikke en gang nære venner kan man stole på lenger, nei dette går ikke mer». På grunn av den stigende angst for de politiske forholdene, avlyste Stefan Zweig sin planlagte foredragsturné i Norge og Sverige våren 1933, der appellen skulle innholde Zweigs Europatanker. Med dette starter dermed Stefan Zweig igjen sin omflakkende tilværelse som resulterte i følelsen som han skildrer senere «Ich gehöre nirgends mehr hin». («Jeg tilhører intet sted lenger»).
Heller ikke i Salzburg, byen han hadde flyttet til i 1919 for å unnslippe den manglende anerkjennelse han opplevde i Wien, følte han, at han ikke eide den frihet han forventet og ønsket. I Salzburg fornemmet han å bli «Kvalt mellom spioner og fiender» og mistroen overfor mennesker og forutanelsen av hva som ville komme til å skje etter Hitlers maktovertagelse 30. januar 1933 uttrykker han i et brev til sin franske venn Romain Rolland.
"Österreich ist verloren, der "Anschluss" eine Frage von kurzer Frist. Kein Zweifel darüber".
"Østerrike er fortapt, "Anschluss" er bare et spørsmål om tid. Ingen tvil om det".
Til tross for frykten for framtiden vitner Stefan Zweigs brev til nære
venner om en viss ambivalens, han øynet fremdeles håp for en verden med fred uten fiendskap og tro på et Østerrike, som en nasjon der humanismen ennå levde.
For da både "Entartete Kunst" og antisemittiske hataksjoner flammet opp på Opernplatz i Berlin 10. Mai 1933, skrev Stefan Zweig samme dag, følgende ord til sin jødiske bokhandlervenn i Salzburg;
"Heute sagen wir uns noch mit Stolz, das wäre in Österreich nicht möglich gewesen...".
"I dag sier med stolthet til hverandre, dette ville ikke ha vært mulig i Østerrike...".
Likevel skal Stefan Zweigs holdning til nasjonalsosialismen og til Østerrike ta en dramatisk vending, da han den 18. februar 1934 måtte oppleve at sivilkledd politi entret hans villa Paschinger Schlössl og foretok en husransakelse, med anklage om at han var i besittelse av våpen fra das "Radikale Schutzbund" (en paramilitær organisasjon under Österreichische Sozialdemokratische Arbeiterpartei). Denne provoserende hendelsen var utslagsgivende for at pasifisten Stefan Zweig besluttet å dra i eksil og aldri mer ha noe mer å gjøre med Salzburg. Dagen etter, den 19. februar 1934, setter Stefan Zweig seg på et tog, som skal bringe ham til Paris og senere til London. I seks og et halvt år lever Stefan Zweig i engelsk eksil, bytter inn sitt østerrikske pass og blir engelsk statsborger. De siste ett og et halvt år av sitt liv tilbringer han i eksil i USA og i Brasil.
Fra eksil i London rystes Stefan Zweig nok en gang over hvordan han og alle hans jødiske venner utsettes for hatreaksjoner overfor dem som i tanke og skrift har uttrykt et freds- og frihetsideal. I brev til sin nære venn Romain Rolland betror Stefan Zweig at han led sterkt under den antisemittiske atmosfæren som hersket i Salzburg og blir dypt, sjelelig rystet når han erfarer at også i "hans" by Salzburg gjennomførte man "Bücherverbrennung.
Det var den 30. april 1938 på Rezidensplass midt i Salzburg sentrum, at unge studenter med oppildnet iver kastet fredsforkjemperen Stefan Zweigs litterære verk på bålet, slik at de blir gjenstand for flammenes hav. En ung student, i kledd Lederhosen og nystrøket hvit skjorte roper idet han kaster forfatterens bøker på bålet:
"In Feuer werf ich das Buch des Juden Stefan Zweig, das es die Flammen fressen wie alles jüdische Geschreibe. Frei erheb sich, geläutert, der deutsche Geist!"
"Til flammene kaster jeg boken til jøden Stefan Zweig, slik at flammene kan ete alle jødiske skriverier. Fritt heve seg, frigjort, den tyske ånd!"
Die Bücherverbrennung Salzburg 30. April 1938 (Literaturhus Salzburg)
Bücherverbrennung er et symbol på tilintetgjørelse, og nasjonalsosialistene brente ikke bare bøkene, men sjela til verkenes opphavsmenn. Heinrich Heines sitat fra verket Almansor, skrevet i 1821, sees på som et profetisk forvarsel både på «Bücherverbrennung» og krematorieovnene i Auschwitz.
„Das war ein Vorspiel nur, dort wo man Bücher verbrennt, verbrennt man auch am Ende Menschen. “
„Det var bare en prolog, der hvor man brenner bøker, vil man også til slutt brenne mennesker».)
Stefan Zweig søkte å etterleve og fremme et ideal der verden var hans hjem og humanismen hans religion, men som jøde i første halvdel av 1900-tallet jobbet historien imot ham og han valgte å avslutte sitt liv sammen med sin andre kone Lotte Altmann i Petrópolis 22. februar 1942. I avskjedsbrevet Stefan Zweig etterlot takker han "der underskjønne landet Brasil", som har gitt ham og hans arbeide gjestfrihet og ro. "Mit jedem Tage habe ich dies Land mehr lieben gelernt und nirgends hätte ich mir mein Leben lieber von Grunde aus neu aufgebaut". "For hver dag lærte jeg å elske dette landet mer og mer og intet annet sted hadde jeg heller kunnet bygge opp mitt livet fra grunnen av på ny".
Avslutningsvis hilser Stefan Zweig til sine venner med følgende ord:
"Ich grüsse alle meine Freunde! Mögen sie die Morgenröte noch sehen nach einer langen Nacht! Ich, allzu Ungeduldiger, gehe ihnen voraus."
"Jeg hilser alle mine venner! Måtte de ennå en gang se morgenrøden etter en lang natt! Jeg, alt for utålmodige, går dem i forveien."
1. Stefan Zweig avskjedsbrev, arkivert i Stefan Zweig Zenter, Salzburg, dere kan lese brevet i sin helhet i lenka under.
2. Stefan Zweig og Lotte Altmann slik de ble funnet i sitt lille brasilianske hjem 23. februar 1942
3. Stefan Zweig og Lott Altmann blir gitt statsbegravelse av den brasilianske regjering og ekteparet bisettes den 24. februar. De ligger gravlagt i Petrópolis.
Den neste februaruken vil gi mange muligheter for å markere dager, i tråd med FNs intensjon for de internasjonale merkedager, gis man mulighet til å rette oppmerksomheten på viktige tema og historiske hendelser og vekke til live erindringer og ettertanke.
Jeg vil ihvertfall vie tid til Stefan Zweig, Østerrike og Europa.
En av Stefan Zweigs stamsteder, mens han ennå levde i Salzburg var Café Bazar, ved Salzachs elvebredd. Oda Victoria og jeg nøt også en kaffe og Marillenknödel her.
Kilder:
Renolder und Karlhuber; Salzburg Museum, Ich gehöre nirgends mehr hin
Alle sitat er hentet fra denne boka
Commentaires