I dette blogginnlegget lar jeg egne erindringer hvile for en stund og fokuserer heller på verket som var utgangspunkt for min masteroppgave. Dette blir altså en bokanbefaling, og jeg håper mange vil ta oppfordringen å lese romanen Esther, kanskje.
Vielleicht Esther (2014) av den tysk/ukrainske forfatteren Katja Petrowskaja er en selvbiografisk erindringsroman. Denne sjangeren preger samtidslitteraturen i den tyskspråklige verden i dag, der 3. generasjon etter Holocaust tar opp erindringer fra eget liv med fokus på forfedre som på ulike vis er blitt offer for Holocaust eller som har vært delaktige i menneskehetens største industrialiserte massemord. Skal vi tolke samtidslitteraturen som produseres, eksisterer det fremdeles et identitetssøkende arbeid, både for den enkelte etterfølger og for nasjoner, som fremdeles arbeider med å skape en samfunnsmessig framtid, der sårene etter krigen bearbeides ved å ta et absolutt oppgjør med egen krigshistorie.
Romanen er intens, personlig og opprørende. Den skildrer ett av krigshistoriens mørkeste kapittel, det som også blir kalt «Holocaust durch Kugeln», massakren i Babij Jar, der 33 771 jøder ble henrettet i løpet av to septemberdager i 1941. Babij Jar er en kløft rett utenfor Kiew og pga sin topografi et sted Sonderkommando lett kunne viske ut sporene etter hordene av lik som ble etterlatt her 29. og 30. september.
Katja Petrowskaja forteller om hvordan Wehrmacht hadde oppfordret hele den jødiske befolkningen i Kiew til å møte til sin egen begravelse 29. september klokka 08.00 i Babij Jar. Ved ankomst ble jødene kledd naken, drevet gjennom rekker av polititjenestemenn som brølte, ropte og slo, for deretter å skyte ned sine ofre fra begge sider av kløften, slik at deres liv endte i bunnen av «die Weiberschlucht». Barna led samme skjebne som foreldre og besteforeldre, men barna «kastet man bare oppå likene, for å begrave dem levende, på den maten sparer man ammunisjon».
Katja Petrowskaja forener historisk dokumentert materiale med besteforeldres fortellinger og egne refleksjoner og beretter med oppsiktsvekkende nøytral fortellerstemme om mennesker og nasjoner som har blitt berørt av krigens brutalitet og om minner som fester seg for alltid.
Det er ikke bare de historiske hendelsene som står forgrunnen for denne spesielle romanen, det er en erindringsroman hvor protagonisten oppsøker alle steder der hennes forfedre har lidd under krigsforbrytleser. Det er en roman om sorg og savn, men likevel så karakteristisk for 3. generasjon, siden lidelsen ikke er påført fortellergenerajsonen og det i seg selv er en lidelse de bærer med tungt hjerte. Protagonisten forteller, «Ich leide, weil ich nicht gelitten habe» (Jeg lider fordi jeg ikke har lidd). Hun kaller smerten en fantomsmerte.
Verket Vielleicht Esther er en roman jeg anbefaler på det sterkeste, om du leser den på tysk eller norsk, ikke bare for ny kunnskap om flere hendelser og åsteder i løpet av årene under nasjonalsosialistisk herredømme, men den åpner også opp for egen bevissthet for den identitetssøking som fremdeles pågår i unge menneskers sinn i den tyskspråklige verden i dag. Det dreier seg heller ikke bare om å finne sitt eget, individuelle ståsted som etterfølger av en generasjon, et folk og en kultur som nærmest ble utryddet. Verket tar også på litterært vis opp problematikken omkring nasjoners identitet og hvordan disse gjennom erindring og oppgjør med egen krigshistorikk bekrefter seg som demokratiske stater i dag. Hvordan Tyskland gjennom aktiv erindrinskultur og opprettelse av minnesteder og minnedager markerer et tydelig oppgjør med fortida og går aktivt inn for oppgaven å mane til aldri å glemme Holocaust og bevisstgjøre den neste generasjon i en tid som preges av kontrastive krefter, i det tidsvitnene er i ferd med å dø ut, samtidig som den høyreekstreme tendensen forsterkes.
I løpet av romanen ble jeg som leser konfrontert med Østerrike som aktiv krigsnasjon, en kunnskap jeg ikke hadde fra før. Østerrike er ikke bare landet med de tusen slott og borger fra Habsburgernes storhetstid, det er også en nasjon som gjennom Anschluss i marsdagene 1938 bejublet Hitlers innmarsj og frivillig lot seg annektere. Landet betrakter seg ikke lenger som et offerland for nasjonalsosialistisk overherredømme, men som skyldig i krigsforbrytelsene. I romanen vies et langt kapittel konsentrasjonsleiren Mauthausen, når protagonisten oppsøker dette stedet i dag. En KZ beliggende rett utenfor byen Linz, der fangene under krigen var ment å skulle utryddes ved hardt arbeid i granittsteinbruddet, som har fremskaffet brosteinbelegninger til mange av Østerrikes byer. I dag fungerer den tidligere konsentrasjonsleiren som et erindringssted som på pedagogisk og arkitektonisk vis tar vare på krigshistorien og har som formål å formidle til neste generasjon.
Dette er noe av det historiske bakteppet forfatteren bringer leser inn i, men fremfor alt er romanen en skildring av en kvinne på 40 år, som reiser rundt i Europa på «Spurensuche» etter sine forfedre, for å gjenoppleve deres historie og lidelser og for derved å finne sitt eget ståsted for en generasjon unge mennesker som ser seg frarøvet mange av de grunnleggende element som er nødvendig for å opprettholde en tydelig identitet.
Historiene som fortelles er full av nærhet og savn til alt som er blitt fortidd gjennom generasjoner, fortidd både pga frykt for represalier, men også fordi minnene har vært for vonde til å kunne viderefortelles.
Romanen handler om kvinnen som reiser gjennom Europa for å nøste sammen alle familiehistoriene og utfordringer hun møter i kontakt med tidligere sovjetstater og nasjoners hemmeligholdelse og bevisst underslag av informasjon.
Boken er fascinerende lesning, som formidler historisk kunnskap om et av de mørkeste tiår i Europas historie, men likevel greier forfatteren å prege innholdet med en språklig eleganse, hun formidler det tragiske med en underfundighet, slik at leser selv ikke bare tar opp i seg de konkrete hendelser, men fortsetter refleksjonen forfatteren har startet.
Jeg anbefaler alle å lese dette verket, nå nærmer vi oss også de aktuelle dagene for snart 80 år siden.
Comentários