Er dette virkelighet eller befinner vi oss midt i en kulisse? Så vakkert, så idyllisk og like stemningsfullt og stille, som den gang da fyrsteerkebiskop Leopold Anton Freiherr von Firmian (1679 - 1744) lot Schloss Leopoldskron bygge i året 1736.
Oda Victoria og jeg befinner oss 5 minutters sykkeltur fra Salzburgs yrende turistfylte sentrum og skuer utover fjellmassivet Untersberg som rager 1972 meter over havet og som ligger på grensen mellom Østerrike og Tyskland, mellom Salzburg og Berchtesgaden.
Likefullt, her i slottshagen er det Østerrikes filmregissør Max Reinhardt som fortjener æren for å ha gjenskapt en ærverdig slottsbygning med pulserende liv med tradisjoner og særpreg. Max Reinhardt eide og bebodde slottet i i årene fra 1920 til nazistene overtok rikdommen i 1938. Selv om vi kjenner terrassen og hesteportalene fra filmklassikeren Sound of Music, har dette slottet ikke annet å gjøre med familien von Trapp, enn at filmregissør Robert Wise valgte stedet for lokasjon og inspirasjon. Den egentlige von Trapp villaen ligger bare et steinkast fra Tante Nellys tidligere leilighet og er for tiden stengt pga renovering. Som de fleste jødiskeide einendommer ble også von Trapp villaen beslaglagt etter Anschluss og i krigsårene var villaen hovedstete for Heinrich Himmler, en av årsakene til at Von Trapp barna aldri vendte tilbake til Salzburg, men forble i Vermont.
Schloss Leopoldskron er hotell i dag og Oda Victoria og jeg har nytt noen dager i disse historiske, vakre omgivelsene
Vel, selvfølgelig er slottet og omgivelsene i utgangspunktet mest kjent fra filmklassikeren Sound of Music. Men hva er fakta og hva er fake ved denne sagnomsuste filmen, som har vunnet 10 ulike Oscars og som hele verden elsker, unntatt østerrikerne selv.
Jeg har vært i Salzburg hver sommer fra jeg var tre måneder gammel og Tante Nelly har bodd her hele sitt voksne liv. Men alltid med forakt i blikket og aktsomhet for å ta den amerikanske tittelen i sin munn, har hun hele tiden bedyret at denne filmen overhodet ikke har noe med det egentlige Salzburgs særpreg å gjøre.
Selv om vi elsker denne filmen, innser vi at sannhetsgehalten i filmen antagelig bør justeres.
Selvfølgelig kan ikke Oda og jeg unnlate å la oss avfotografere i ekte Julie Andrws stil, vel vitende om at vi dermed avslører en turistifisert innfallsvinkel til stedet. Dessverre blir vi i øyeblikket for absolutt kitsch posering, avbrutt av et vennlig «Grüss Gott». En ung, sjarmerende mann, selvfølgelig ikledd Lederhosen og Steirerjacke presenterer seg som hotellets direktør og vi blir umiddelbart vár vår opptreden og forter oss å unnskylde vår klisjéfylte avfotografering. Vi lot ham forstå at vi ikke er her på grunn av Sound of Music, men at vi har kunnskap som avslører et annet perspektiv. Heldigvis lot han seg overbevise og senere samme kveld nyter vi i fellesskap champagne i slottets hovedetasje.
Men altså, hva er Hollywood og hva er Salzburg i den viden kjente filmen. Vi kjenner musikken, omgivelsene og spesielt kjenner vi den romantiske kjærlighetshistorien mellom enkemannen Baron Kaptein von Trapp (Christopher Plummer) og den unge nonnen Maria (Julie Andrews) som skal bli alle hans syv barns guvernante, men som altså i stor kjærlighet til slutt gifter seg med kapteinen. Med respekt for stedet må jeg grave i kildene og finne ut, hva er fake og hva er fakta.
Maria Augusta Kutschera, som Maria von Trapp egentlig het, forteller i sine memoarer at hun skal ha blitt født i en jernbanevogn på vei fra Tirol i 1905, at moren kun var 19 år den gangen og døde to år senere og at hennes far døde da hun var seks sår gammel. Maria Augusta Kutschera vokste opp som foreldreløs hos en pleiefamilie, der pleiefaren skal ha vært voldelig, og hennes oppdragelse var preget av ateistiske og sosialistiske holdninger. Hennes utdannelse som lærer og mulighet til å undervise barn, var årsak til at hun ble tatt inn i kvinneklosteret i Nonnberg i Salzburg i 1922, først to år senere ble hun opptatt som novise.
Når vi gjenkaller tonene til sangen, "How do you solve a problem like Maria" stemmer framstillingen av at Abbedissen Virgilia Lütz´ skepsis til novisen Marias framtid i klosteret. Abbedissen forutante at Maria ville egne seg bedre for et liv utenfor klostermurene og hun ble dermed sendt til enkemannen ridder von Trapp, for å ta seg av oppdragelsen av hans syv barn. I filmen framstilles denne szenen med sangen "Climb every Mountain" og abbedissen maner alvorsordene "You have to live the life you are born to live".
Kirkegården ved Benediktinersøstrenes Nonntaler Kloster med festningen Hohen Salzburg ragende over, også lokasjon under filminnspillingen
Nettopp Marias tvil og abbedissens klarsyn stemmer faktisk med Hoolywoods glamorøse framstilling, og at Maria trådte ut av klosteret og giftet seg med Baron Kaptein von Trapp i 1927, i kirken tilhørende Nonntaler Klosteret, stemmer også. Men hva så med den intense kjærligheten vi opplever på filmlerret, der den 24 år eldre enkemannen og Maria blir hodestups forelsket? Og var Maria så yndig og skjønn og god og kjærlig til von Trapp-familiens syngende barn?
Nei dessverre, de faktiske kildene forteller en noe annen historie. Det skrives faktisk at von Trapp barna ytret seg sterkt kritisk til filmens framstilling av sin far, det var nemlig ikke han som var den militante, autoritære faren, som bare etterstrebet disiplin, det var deres stemor, Maria von Trapp. «Noen ganger var hun mor, noen ganger var hun general» fortelles det og hun hadde også en hang til raserianfall og var faktisk så sterkt religiøs at barna måtte be i timesvis fra aften til morgen. Selv har Maria von Trapp i sine memoarer innrømmet å ha slått sin 15 måneder gamle sønn tre ganger, for å få ham til å adlyde og datteren Martina hadde hun prylt minst en gang.
Likefullt forteller hun i sine memoarer at det var barna hune elsket og ikke kapteinen.
Benediktinersøstrenes utsikt over byen og fjellmassivet Untersberg
Historiske bakteppe
Når det gjelder det historiske bakteppet finnes også mye interessant informasjon. Har du undret deg over at von Trapp er marineoffiser og kaptein for en nasjon uten kyststripe? Vel, Georg Ludwig Ritter von Trapp ble født i 1880 og ble dermed født inn i Donaumonarkiet og og var fram til slutten av 1. verdenskrig tilsluttet k.u.k. krigsmarinen (k.u.k = keiserlig østerriksks og kongelig ungarsk krigsmarine), monarkiets havn eksisterte i Trieste, men ved krigsslutt 1918 endte både monarkiets tilgang til havet og marineoffiseren Georg von Trapps militære løpebane. At han ble innkalt til krigsinnsats igjen leser jeg ikke i noen kilder, men at han, som keisertro offiser stadig fikk problem med det nazistiske Østerrike er et faktum. En turnéinvitasjon til USA, og et visum utstedt i Norge ble anledningen til at familien forlot"Stortyskland"i 1938.
Nazistene var snare til å overta gods og eienendommer etter Anschluss i 1938, men det
var ett kloster nazistene ikke lyktes å okkupere, og det var Stift Nonntal, benediktiner søstrenes kloster. Historien forteller nemlig at nonnene med nebb og klør og kvinnelist ikke lot seg hverken rokke fra sitt hjemlige kloster ei heller skremmes til å overgi seg for nazistenes overmakt. Noe av denne standhaftige motstandsviljen husker dere også kanskje fra filmen. I szenen der Familien von Trapp rømmer bakveien før musikkonkurransen avsluttes for å unnslippe krigsovermakten er det nonnene som har demontert motorene til nazistenes biler, slik at Kaptein von Trapp, Maria og alle syv barna får et forsprang, som skal bidra til at de berger livet og like etterpå drar på turné til Italia og videre i eksil til USA.
Von Trapp familien var faktisk et syngende kor og de oppnådde stor publikumssuksess både i Europa og i USA, under og etter krigen. Koret som Maria von Trapp ledet ble etterhvert supplert med de tre barna som Georg og Maria von Trapp fikk sammen. Den siste konserten holdt de i 1956, da hadde familien underholdt publikum i 22 år.
Det er ikke sikkert Tante Nelly ville ha ledd like hjertelig om hun hadde kjent til vår fascinasjon for kitschfilmen Sound of Music, inntil videre lar vi henne leve videre lykkelig uvitende derom. Men med respekt for de historiske begivenhetene og visshet om hva som er fiksjon og realitet, vil vi fortsette å la oss bergta på et sted der The hills are alive.
Så herlig får lyst å reise