„Det er vår time, kjæreste, lille Vally"
I en egen konvolutt i en av skoeskene jeg tok med fra Salzburg ligger et absolutt skjult kapittel fra ett år av Omas 81-årige liv. Egentlig hadde Oma lovt at disse linjer i de hemmelige brevene skulle tilintetgjøres, men hun holdt ikke ord, dermed får jeg nå innblikk i en side av Omas liv som var meg helt ukjent.
Hittil har jeg sett på Oma som en kvinne, som var offer for sin tid og et kvinnesyn som gav mannen flere rettigheter og muligheter enn kvinnen. Samtidig har jeg visst at Oma var sjarmant, utadvendt, viljesterk og til tider urovekkende selvsentrert. Jeg har også visst at ekteskapet til Opa ikke bare var fylt med livslang og gjensidig kjærlighet. Jeg har vel heller visst om et ekteskap som bestod av uoverensstemmelser og sjalusi. Dette er ikke episoder jeg har opplevd, Opa døde i en bilulykke da jeg bare var 6 år gammel. Historier om Opa som en distingvert levemann har fulgt meg gjennom alle år og ryktene sier han forulykket på vei til sin siste elskerinne.
Venstre: Oma og Opa i Nizza i Piemonte, 1952
Høyre: Antagelig 1958 på til Trondheim for å besøke sitt første barnebarn, broren min, Hans Georg
Likevel, når man minnes besteforeldre, er det helst barndomsminner med «Ride, ride, ranke» og fersk bakst og en omsluttende favn, alle ønsker seg og det er disse minnene man velger å trekke fram. Derfor begir man seg egentlig ut på en farefull ferd, når man begynner å lete og grave i privatlivet til forfedre, og innimellom spør jeg meg, har jeg rett til å vite alt dette? – særlig når brevavsenderen så intenst insisterte på at Oma skulle brenne alle brevene han sendte. «Vernichte diesen Brief, wie ich auch Deinen, mit Schmerzen allerdings, vernichtet habe“. ("Tilintetgjør disse brevene, som også jeg, dog med smerte, har tilintetgjort dine".)
Det pågikk en intens korrespondanse i juni måned i 1956 mellom Oma og den ukjente Fritz. Jeg har også funnet brev fra våren -56 og sent i 1957.
Oma var 47, mer enn ti år yngre enn jeg er nå, og det var året før mamma forlot Østerrike for å bosette seg i Norge og starte sitt nye liv her. I ti intense junidager sommeren 1956 uttrykkes daglige lengsler og savn hyllet inn i fortvilelse over at kun ordene i brevene og flyktige forhåpninger om et framtidig skjult møte er det som kan gi liv til kjærligheten. Både Oma og Fritz er gift på hver sin kant, de har barn og ektefeller. Skal jeg tro ordene Fritz skriver;
«Wir beide können es uns nicht mehr vorstellen, uns nicht häufig zu sehen, wir beide sehnen uns wie verliebte junge Menschen und wir beide sind gebunden. Nur wenn wir zusammen sind, scheint alles leichter und schöner, wenn wir alleine, werden die Gedanken schwer und traurig“.
("Vi begge kan ikke lenger forestille oss, at vi ikke skal kunne se hverandre hyppig, vi begge lenges som to unge forelskede mennesker og vi begge er bundet. Bare når vi er sammen, synes alt lettere og vakrere, når vi er alene, blir tankene tunge og triste".)
Jeg har bare Fritz´ ord på at også Oma skriver daglige og kjærlige brev, selv om hun noen ganger skaper uro for den hengivne beundrer ved at hun tidvis modererer sine kjærlige hilsninger og derved påfører ham stor uro, angst og fortvilelse. Så blir gleden desto større, når Oma tydeligvis også uttrykker hengivenhet og glede ved svermerens eksistens.
13. juni 1956 skriver Fritz i ett av sine daglige tre brev fra Rimini, der han tydeligvis er på ferie med sin familie, men ikke føler noen glede i samværet med dem. Han sniker seg unna for å skrive brev og bedyre overfor Oma "Es ist unsere Stunde", ("Det er vår time"), som om de har noen felles tidspunkt der de skal vie hverandre tid og tanke, kanskje. Brevene er fulle av lidenskapelige ønsker om å være forenet, men samtidig innse en umulig allianse. Disse linjer fra Fritz vitner vel om den evige kampen mellom motstridende krefter, der ofte tilfeldigheter avgjør resultatet...
"Wie ich mir oft den Kopf zerbreche, auf der einen Seite das Gefühl, das hundertprozentig für Dich spricht, auf der anderen Seite, die Vernunft, die Überzeugung, die Pflicht. Die andere Seite ist mein körperlicher Tod, ich habe nicht mehr die Kraft, wie in jüngeren Jahren, aus reinem Idealismus mir selbst das Liebste wegzunehmen".
"Hvor ofte vrenger jeg ikke mitt hode, på den ene siden følelsen, som hundrede prosent taler for deg, på den andre siden, fornuften, overbevisningen, plikten. Den andre siden, er min legemlige død, jeg har ikke lenger kraften, som i de yngre år, å la meg bli fratatt mitt kjæreste av ren idealisme".)
Jeg undres, hvem er denne Fritz, som i brevene ber Oma hilse sin ektemann, "Cornel", som viser tydelig omsorg og tanker for Omas døtre, særlig er det mamma som nevnes i det Omas venn insisterer på at hun skal hilse til "Hertalein" og ber Oma om å omfavne henne. Tante Nelly på sin side har oppbevart alle brevene og Oma har spart dem i en konvolutt, som ble adressert til Opa, ti år etter hans død.
Om Oma var modig, kjærlighetssøkende eller hevngjerrig, vites ei, ei heller har noen rett til å vite det. For meg åpner denne brevskatten bare et nytt perspektiv, og viser at en bestemor også er en kvinne, som alle andre, og at hun har rett på sine hemmeligheter. Det jeg i hvert fall vet, er at Oma skrev ned noen av de forførende diktene, Fritz antagelig hadde diktet selv, i sin almanakk. Slike små 7. sanser som hun alltid bar med seg og noterte ned sitat og ordtak, der de måtte oppstå.
Søndag 7. April. 1957 skirver Oma i sin almanakk;
Mir gewidmete Gedichte von Fritz
I
Das Glück kam plötzlich über Nacht,
Es kam mit einem Blick von Dir,
mit einem stillen Einvernehmen,
mit Gleichklang unserer beiden Seelen.
Mein Herz schlägt nun schon jahrelang in Gleichschritt
Der oft harten Pflicht –
Viel Freude gab es wahrlich nicht.
Nun scheint es, hast Du Schelm ihn beigebracht, dass es
Gesundet, wenn es lacht.
Das Glück kam plötzlich über Nacht –
Doch hat es auch viel Leid gebracht.
II
Ich hab dich so sehr vertraut,
hab weder rechts noch links geschaut,
hab Dir mein Herz gegeben.
Warum hast Du mir so weh getan
Wieso ficht Dich der Zweifel an,
gehört dies zu Deinem Streben?
Tilegnede dikt til meg fra Fritz
I
Lykken kom plutselig over natten
over natten,
Den kom med et blikk fra deg,
Med en stille overenstemmelse,
Med harmoni fra begge våre sjeler
Mitt hjerte slår nå i årevis i ensformethet –
Den ofte harde plikten
Mye glede fantes vitterlig ikke.
Nå synes det som om
Du har tilført glede,
At det heles,
Når det ler.
Lykken kom plutselig over natten –
Dog har den også forårsaket mye lidelse.
II
Jeg stolte så intenst på deg,
Så meg hverken om til høyre eller venstre,
Har gitt deg hele mitt hjerte.
Hvorfor gjorde du meg så vondt?
Hvorfor ble du grepet av tvilen,
Tilhører det din streben?
Jeg tenker, hvilken kvinne ville ikke la seg berøre av slike intense ord og ærlige betroelser og følelsen av å være absolutt betydningsfull. Dét i seg selv, ville vel være nok til å inngå en hemmelig korrespondanse og kanskje noen Caféhaus – treff i dølgsmål, eller noen sarte, forsikte streif over hånden? Alt dette forblir Omas hemmelighet. Jeg spurte Mamma om hun husket Fritz, et smil kom over hennes ansikt og hun svarte umiddelbart JA, men dessverre evner hun ikke å si flere ord. Tante Nelly vil ikke huske. Slik forblir denne episoden hendelser jeg kan forundre meg over i lang tid, men merker at jeg unner Oma gleden over å være i sentrum for en beilers beundring, om så bare for et års tid. Nå kan jeg tenke at Oma kanskje hadde flere sider i livet, som vi ikke visste om og som gjør tilværelsen hennes noe mindre trist. Oma levde alene i Graz, Tante Nelly bodde i Salzburg og dyrket sitt spesielle aleneliv. Mamma på sin side kunne bare komme til Østerrike sammen med broren min og meg i sommerferien. Til tross for å være alene og slite med å få endene til å møtes – hun mistet enkepensjonen etter Opa, siden hun lot seg skille bare noen måneder før Opa forulykket – greide hun å skape seg en tilværelse med flere kjærlige lyspunkt.
Liezen september 1963 Oma med Hans Georg og Opa med meg.
Minnene om Oma og Opa forblir alltid som gode opplevelser fra lange somrer sammen, som en liten familie. Her i Stadtpark Graz, på en av de tidligere nevnte "ventebenkene".
Comments