Oppdatert: 29. jan.
Er det kanskje akkurat i dag, den 27. januar, det er et passende tidspunkt å la Østerrike- bloggen gjenoppstå?
Fredag måtte jeg reise en tur til Østerrike, med nesten samme formål, som da bloggen ble startet. Den gang skulle Tante Nelly flyttes fra leiligheten sin i Salzburg til gamlehjemmet. I dag senket jeg urnen hennes ned i jorden i barndomsbyen Graz. Det var en dag som Tante Nelly - solfylt med en mild fønvind, men før presten hadde avsluttet sin minnetale, slo vinden om seg med noen kaldgufs, før den igjen stilnet. Vi var ikke mange som sto ved den åpnede graven, der stenplaten som hadde ligget tungt over min bestemors kiste i tre tiår, var skjøvet til side. Da hun ble begravet, var hun en skilt kvinne og der var ingen familiegrav som kunne romme henne. At Tante Nelly hadde bestemt at hun ville ligge ved siden av sin mor, undret meg noe, for hun var alltid mye sterkere forbundet til sin far og den greinen av familien. Det var ingen hemmelighet at det var krasse konfrontasjoner mellom mor og datter gjennom hele livet, slik det kanskje blir mellom to sterke kvinner med hver sin ufravikelige vilje. Kanskje var de mer lik hverandre enn de ville innrømme. Men mot slutten av livet står forsoning sterkere og Tante Nelly ville likevel ikke la moren ligge alene, tenker jeg. Selv var hun en kvinne uten ektefelle og etterkommere og det bidro kanskje også til hennes valg. I hvertfall ligger de nå forenet, mor og datter alene sammen, under et hvitt, svevende stenkors, mens det noen skritt lenger fram ruver en svart marmorobelisk, med bysten av farsidens patriark over en slektsgrav som rommer fedre og mødre og søsken i tre generasjoner.
Og for meg er to gravstener alt som fysisk står igjen av mine østerrikske aner.
Vemodet befinner seg bare i dem som fremdeles er, ikke hos de som forlater og særlig ikke for Tante Nelly. «Nei, jeg er ikke redd for å dø», sa hun. Bildet står levende for meg; den alltid så entusiastiske tanten med de viltbrusende hvite krøllene som danser som en lys glorie rundt hodet hennes og i takt med de sanselige bevegelsene en tidligere skiinstruktør og eurytmist verdig. Hun var alltid i bevegelse; oppover, utover og like mye innover. De som har overvært et døende menneske, vet at utåndingen oppleves som en omvendt fødsel og nettopp slik betraktet Tante Nelly dødsøyeblikket. Døden er fødselen til et høyere, nyere og herligere liv. Hun trodde på reinkarnasjon og at livet ikke opphører, selv om hjertet slutter å slå. «Vi har fremdeles så mye å utrette, vi er ikke ferdige på jorden, selv om vi dør», forklarte hun meg. Men er det ikke foruroligende å tenke på, at tiden på jorden ikke strekker til for å bli fullkomment utlært til å være et menneske?
Oppfordringen «Vær et menneske» klinger klarere på tysk og er et sitat som gjentas ofte og særlig nå når antisemittiske holdninger spres sterkere. Livsfilosofien «Sei ein Mensch», stammer fra den jødiske kulturen, noe som gir ekstra sterk klangbunn nettopp i dag, når verdens Holocaustdag markeres. Det er nøyaktig 80 år siden smijernsportene med inskripsjonen «Arbeit macht frei» ble revet opp og alle fanger sluppet fri. Avisenes forsider er fylt med svart/hvit-bilder av utsultede Auschwitzfanger i altfor vide fangedrakter, likhauger og utmagrede barn bak gittergjerder. Men avisene fylles ikke bare opp med erindringer fra fortiden, lokale aktualiteter fyller baksiden. Det er balltid i Østerrike og fiffens brokadebesatte ballkjoler i samstemt koloritt har absolutt nyhetens interesse.
Men det finnes en annen virkelighet også i dette lille annerledeslandet fylt med paradokser. Det murrer og på kafeene hører jeg folk snakke, det er angstfylte kommentarer og mange østerrikere er redde, det er som et uhyggens gufs fra fortida har blitt gjenskapt. «La det aldri skje igjen», «Vi har vært der før», «Skal vi aldri lære av historien». Og det ulmer i politikken. Landet har fremdeles ikke greid å stable en kansler og en regjering på bena. Det var i september 2024 at høyreekstremisten Herbert Kickl og Frihetspartiet (FPÖ) fikk flest stemmer ved nasjonalvalget. Til tross for underslagsanklager og Kickls nære forbindelse til Victor Orban og hans prestisjeprosjekt å danne et militært ordenspoliti, ønsket østerrikerne ham i front for å lede landet. Særlig på grunn av sin nådeløse migrasjonspolitikk. Men ingen andre parti ville samarbeide med den ekstreme høyrepopulisten, og fremdeles venter østerrikerne på at Bundespresident Alexander van der Bellen kan utrope en kansler.
«Sukkertøysregjering», er det siste satsningsforsøket, men de politiske fargene i Østerrike er ikke like entydige som trafikklyskoalisjonen, rød, gul, grønn, i Tyskland (Ampelkoalition), I Østerrike foreligger et mulig pastellfarget samarbeid. For her finnes både turkise og rosa varianter. Turkis, innførte Sebastian Kurz for å kamuflere sitt svarte Folkeparti (ÖVP) ved et innsmett av grønn politikk. Mens Neos, er et lite liberalt parti som med sin rosa farge vil vise at de står for noe nytt og vil skape «Det nye Østerrike». Men slagordet «Et nytt Østerrike» inneholder også mye gammelt slagg og skurrer i ørene til de som husker parolen fra mellomkrigstidas kriseår og diktatoren Engelbert Dollfuss. Han som kuppet makta en natt da Nasjonalrådet ikke greide å enes og var uten leder en stakket stund. Det var bare noen måneder etter at Hitler hadde avsatt regjeringa og fratatt befolkningen alle borgerrettigheter at det samme skjedde i Østerrike. En elsket og hatet politiker, men ikke kansellert og fremdeles virrer folket mellom å se ham som en helt eller tyrann, martyr eller arbeidermorder.
Jeg hadde lest at det fremdeles skulle finnes et relieff av ham i Habsburgernes tidligere hoffkapell, men jeg kunne ikke tro det. Så på byvandring mellom kirker og kafeer gikk vi inn i Michaelerkirche for å se om det faktisk stemte. Å ja, rett innenfor hovedinngangen er et lite kapell. Blikket vårt møter et menneskestort trekors festet til murveggen og en stenplate med inskripsjonen:
Til minne om østerrikerne
myrdet og døde i konsentrasjonsleiren Dachau
for frihet, rettigheter og menneskelighet
Rett til venstre for minnesmerket over de drepte jødene er et meterhøyt relieff av Engelbert Dollfuss. Han sitter på kne i bønn, for hans nye Østerrike den gang skulle være tuftet på en sterk høyredreid politikk i samklang med strenge katolske prinsipper.
Vi går ut av kapellet og kan ikke annet enn å fornemme noe av ubehaget som ligger i den kraftige høyrevinden som blåser over «landet uten egenskaper». Dollfuss bygde de første interneringsleire og forbedringsanstalter tidlig på 30-tallet, bare slik kunne han skape sitt nye Østerrike.
Nå undres jeg hvilken vei Østerrike har valgt til neste gang jeg kommer. Og så undrer jeg meg også, hvilket liv som blir det neste for Tante Nelly.
Plommehøst betyr tid for Kaiserschmarren
Mens plommetrærne bugner av frukt og vi leter etter ulike oppskrifter for å foredle de søte stenfruktene, kan jeg bidra med en enkel og absolutt klassisk østerriksk lunsjmiddagsrett. Som alle kulinariske lekkerheter, om enkel eller avansert, så eksisterer det myter som forbinder matrettene til en eller flere av Habsburgernes keisere.
Så også denne lille pannekakeretten.
«Das ist ein Schmarrn», sa alltid Oma, når noe begynte å tulle seg til og alt bare ble en røre. Og det er nettopp det, Kaiserschmarren er; en røre som tilfalt keiseren.
Mytene er mange, men her vil jeg bare formidle noen få. Kaiser Franz Josef, som regjerte Donaumonarchiet i 68 samfulle år, fra 1848 og til sin død 1916 var i grunnen en nøysom mann, fortelles det og hans begeistring for denne retten var stor. Den ble faktisk utformet etter prinsipet, "man tager, hvad man haver". Det var den keiserlige kokk Leopold som hadde glemt å forberede en dessert til Franz Josef. Da han ble vár at keiseren satt ventende på sin tredje og avsluttende rett, måtte han i nøden blande sammen en røre, altså ein Schmarrn i all hast og servere den nøysomme keiseren.
Retten falt absolutt i smak og siden da er Kaiserschmarren alltid å finne på ethvert menykart i Østerrike, i de fineste restauranter, på Caféhäuser og i Alpenhütten. Oma serverte alltid Kaiseschmarren med en fruktkompott ved siden av.
Omas Kaiserschmarrn 4 porsjoner
5 egg
180 gram mel
3,5 dl. Melk
Knivsodd salt
1 ss sukker
Skall av en sitron
1 liten neve rosiner, gjerne dynket i Stroh Rumk( anskje ikke så barnevennlig, husker Oscar stusset over den litt bemerkelsesverdige smaken, da han som liten fikk servert Kaiserschmarrn i Zell am See.
1 ss smør til steking
1 ss sukker som strøssel
Framgangsmåte
Kaiserschmarren er egentlig en østerriksk variant av pannekake.
Tilbereding
1. Skill eggene
2. Bland alle ingrediensene, unntatt melet med eggeplommene til en røre.
3. Tilsett så melet, litt etter litt under stadig omrøring.
4. Tilsett salt til eggehvitene og pisk dem stive og bland forsiktig inn i pannekakerøra.
5. Smelt smør i panna, hell røra forsiktig over i panna og strø over rosinene.
6. Stek noen minutter på middels varme.
7. Sett hele panna midt i forvarmet ovn på 180 grader varmluft. Stek i 10 minutter, til røra har forvandlet seg til en gylden sufflé. Ta hele panna ut av ovnen, IKKE glem at alt er varmt! Bruk en stekespade og en gaffel og spre Kaiserschmarren til mindre biter.
8. Strø over litt sukker mens Kaisersmarren ennå er i panna og rør om noen ganger.
9. Server på små fat, eller sett fram hele panna og strø melis over.
Nyt sammen med en herlig fruktkompott.
Plommekompott
I kg plommer, halvert og fri for kjerner
100 gram sukker
6 dl. vann
1 kanelstang
2 ts hel nellik
Kok opp vann, tilsett ingrediensene, kok opp, og la småkoke i 10 minutter.
Retten kan nytes til middag, lunsj eller kvelds,
Guten appetitt!
Oppdatert: 8. aug. 2021
På motsatt side av den storslåtte Festningsborgen, Salzburgs kjennemerke og Europas største festningsanlegg fra 11. hundretallet, ligger en annen høyde, nemlig Kapuzinerberg og her ruver Kapuzinerklosteret som en gul front mot byen.
Jeg kjenner dette berget, ved Salzachs bredd svært godt. Hit har Tante Nelly og mamma alltid tatt meg med opp for å se forfatteren Stefan Zweigs slott, det såkalte Paschingerschlössel, huset forfatteren bebodde i årene fra 1919 til han dro i eksil 1934.
( Les mer om Stefan Zweig; https://www.mariareitan.com/post/salzburg-stefan-zweig-og-sjakknovelle)
Men denne teksten skal ikke handle om Stefan Zweig, derimot om kapuzinermunken Bruder Hans, Tante Nelly og kjærligheten.
Kapuzinermunken Broder Hans viser oss den storslagne utsikten fra klosterets terrasse
Aldri har jeg noen gang vært bakenfor klostermurene på Kapuzinerhøyden, og det i seg selv skaper en viss mystisisme, som munkene nå er villige til å la opphøre. Det åpnes for besøk og overnattinger og deltakelse i ulike religiøse og filosofiske møter. Oda Victoria og jeg hadde før avreise henvendt oss til klosteret og bedt om å få et innblikk i livet bak murene og møte noen av beboerne.
Klosterlivet har alltid både fascinert og forundret meg. Ikke bare fordi mamma, da hun var som mest oppgitt over sin obstanasige og etter hennes mening villstyrige tenåringsdatter truet med å sende meg i kloster, men mest fordi jeg undres over de sterke krefter som lever i et menneske som er villig til å oppgi hele det verdslige livet. Jeg husker Tante Nelly alltid sa, etter at hennes kjærlighetsforhold til en katolsk prest opphørte;
«Det er umenneskelig av den katolske kirke å kreve at prester skal leve i sølibat, tenk å frarøve et menneske den mest grunnleggende verdi i livet, nemlig å elske et annet menneske!»
På samme måte som Wiens slott i dag skaper et levende minne om Habsburgernes storhetstid, er Salzburg byen der erkebiskopene sterkest har satt sitt preg på bygningsmassen. I denne pittoreske byen på knapt 150 000 innbyggere, kan øyet skue utover et 50 talls kirker og helgenskulpturer, Jesu lidelses motiver og relikvier følger deg overalt. Her er begynnelsen på adkomsten til Kapuzinerklosteret.
Salzburg er en middelalderby der trapper og smale, bratte smug fører opp til Kapuznerklosteret. På veien opp passerer man flere små kapeller og utskårne helgenskikkelser plassert i murveggene.
Oda Victoria og jeg er spente på vårt møte med Broder Hans og fylles både av nysgjerrig spenning og ærbødighet over å få fornemme litt av livet innenfor klostermurene. I det vi forsiktig banker på klosterporten, åpner en tilårskommen mann porten på vid gap og leder oss hjertelig inn i en romslig vestibyle. Med åpne armer mottar Kapuzinermunken Broder Hans oss, og de to timene vi tilbragte sammen, ble et varmt møte.
Den aldrende mannen (Oda mente han fortalte han var 85 år gammel og det kan absolutt stemme), forteller ivrig og samtidig stillfarent idet han viser oss hele klosterbygningen, den tilhørende hagen, alle felles oppholdsrom, samt kapell og bønnerom.
Broder Hans og Oda Victoria i klosterhagen, der det dyrkes alt av grønnsaker og urter til eget bruk, men også som byttehandle for å skaffe til veie noen inntekter til klosteret.
Hvem er så kapuzinermunkene med sine umiskjennelige brune munkekutter med den spisse hetta, som har gitt opphavet til munkeordenens navn. Kapuze betyr nemlig hette. Munkene benevnes også som tiggermunker, fordi de har avgitt et løfte om å leve et liv i måtehold og sparsomhet og deres livsgrunnlag baseres i hovedsak på almisser og gaver. Riktignok innrømmer Broder Hans at munkene på Kapuzinerberg ikke er helt avsondret fra kulinariske gleder, selv om de ikke har egne penger til disposisjon. Selv er han en riktig søtmons, kunne han fortelle, så hver gang han ønsket seg et stykke sjokolade, skrev han det ned på husholderskens handleliste og slik kunne det komme en plate sjokolade også opp trappene til klosteret på Kapuzinerberget.
Det er mye ved et munkeliv som fortoner seg svært middelaldersk og utdatert for oss, like fullt ser kapuzinermunkene sitt kall i å «tjene andre på de steder der de er». Dermed har brødrene som livsoppgave å oppsøke mennesker og bistå, „Å gå dit hvor det er behov for dem» er som et slagord og livsmotto for kapuzinermunker, forteller Broder Hans. Vi oppsøker mennesker i randsonene, f.eks som sjelesørgere for innsatte i fengsel og eldre, ensomme eller også blant ungdommer som er på leting etter åndelig næring. Men selvfølgelig, må Broder Hans innrømme, er munkenes mulighet for innsats i verden utenfor klostermurene på Kapuzinerberg begrenset, både pga av det lille brorfellesskapet, som kun består av tre tilårskomne munker, men også pga klosterets beliggenhet. Så prøver de heller å kompensere ved å åpne klosterporten og la folk delta på messer og filosofiske samtaler. Men det kan ikke bli for mye av dette, da blir de fort overbelastet, innrømmer Broder Hans, de er jo vant til å leve sitt liv, som består av bønn, stilletid og daglige gjøremål for å drifte klosteret.
Å vie sitt liv til et broderfellesskap er en prosess over mange år, først etter 6 år vil man kunne være rede til å gi sitt evige troskapsløfte og man må samtidig være villig til å forlate hjemsted og familie til fordel for å leve i et tilvist kloster sammen med et broderfellesskap.
At broder Hans valgte denne veien, var for ham en mulighet til å få en teologisk utdannelse og samtidig bli tatt opp i et fellesskap, i en tid der fattigdommen var utbredt og akademisk utdannelse kun tilfalt samfunnets tilgodesette.
Denne "bønnebunkeren" var Broder Hans svært stolt av, for under denne hvelvingen, hersker den absolutte stillhet og i front en liten altertavle og rundt på gulvet fire bønnetepper. For oss modernere kvinner fikk vi en umiddelbar opplevelse av et tidsriktig yogarom, og riktignok, dette bønnerommet kan benyttes av mennesker som er på søken, ikke bare for brødrene på Kapuzinerberget
Broder Hans moret seg stort, og vi også, da vi ikke greide å løse rebusen; Hva skjuler seg bak dette maleriet? Der hadde de smarte munkene skjult sikringsskapet sitt.
Når vi nå først er i Salzburg hos Tante Nelly og møter munker og prestsakp på nært hold, kan jeg ikke unnlate å tenke på Tante Nellys betroelser om et svært lidenskaplig og mangeårig forhold til en katolsk prest. Hvordan forholdet ble innledet gjennom skaprsindige blikk som gnistret mellom prekstol og kirkebenk, hvordan sjelesorgen ble personlige betroelser og hvordan elskov lot kyskhetsløfte fare og hvordan feighet og angst avsluttet et forhold, alt dette var tema Tante Nelly skulle fortelle om i sin bok.
Jeg har ventet på denne bokutgivelsen siden 1986, men nå innser jeg at det er forgjeves, manuskriptet har Tante Nelly sikkert revet i stykker, eller sogar brent, bare for absolutt å tilintetgjøre alle minner. Likevel er jeg nysgjerrig hva som befinner seg i hennes aldrende bevissthet, så jeg spør også denne gangen; "Husker du Martin, Tante Nelly?"
Det tar litt tid, så svarer hun;
«Den habe ich aus meinem Leben katapultiert“. (Ham har jeg katapultert ut av mitt liv."
Brutaliteten og kraften, eller selvforsvaret, som ligger i begrepet, katapultere, er sterkt og for Tante Nellys sinn sant. Jeg innså her Tante Nellys evne til faktisk å stenge mennesker ut av sitt liv, dersom de har sveket henne eller ikke tilført henne gode emosjoner. Forholdet Tante Nelly hadde til den katolske presten i en liten landsby i nærheten av Salzburg, var det mest lidenskapelige og åndelige Tante Nelly noensinne i sitt liv hadde opplevd og hun visste, sa hun, at de sterke følelsene var gjensidige og hun trodde faktisk at Martin ville oppgi sitt prestekall, tre ut av kriken og vie sitt liv til henne. Men som for mange prester er forbindelseslinjen og løftet knyttet til Gud, sterkere enn noe annet jordisk.
I sin store sorg og fortvilelse og også opprørte rystelse og forbannelse, var det Tante Nelly som trådte ut av den katolske kirke og siden 1986 har vært en sterk motstander av den kirken hun siden barneårene hadde tilbedt.
Tante Nelly i 1986, da hun kom til Norge for å bo i stillhet ved sjøen og fullføre sin bok
Vi får dessverre ikke lese Tante Nellys manuskript som ville handlet om det umulige ved å være en katolsk prests elskerinne, og om fortvilelsen over hvordan sølibatet og Pavemakten frarøver prester menneskeretten å elske et annet menneske. Det vi derimot kan lese er, Tante Nellys oversettelse av den franske boka med tittelen Guds rivalinner fra 1997.
Det er heller ikke sikkert hvordan framtiden vil fortone seg i det storslagne Kapuzinerklosteret, som erkebiskop Wolf Dietrich lot bygge i 1596
og som nå er oppført på Unescos verdensarvliste. Tidligere huset klosteret 40 brødre, alle fra Østerrike, men nå lever kun tre fastboende munker her med en snittalder på over 70 år, en østerriker, en tysker og en sveitser.
«Ja, vi sliter med rekrutteringen», innrømmer Broder Hans, «det er ett av temaene vi diskuterer når vi sitter rundt bordet til aftens, forteller han. «Men så lenge vi ikke får noen beskjed derfra», sier Broder Hans og peker oppover, delvis spøkefullt, kanskje, vi er usikre, «så er det ikke mye vi her nede kan gjøre med problemet».
Utsikten fra Kapuzinerklosterets terrasse med vakkert blikk rett mot festningsborgen,
Hohensalzburg.
... og en selfie fra Klosterhagen